Adverbial: plassering i hovudsetningar
Posisjonen til setningsadverbial og predikatsadverbial i hovudsetningar
Funksjonskategorien adverbial seier ofte noko om verbalhandlinga, som for eksempel talarens haldningar til setningsinnhaldet (med adverb som heldigvis, sikkert), eller noko om forholda rundt hendinga som ligg i det verbale omgrepet, som stad, tid eller måte. Den første typen blir ofte kalt setningsadverbial og den andre predikatsadverbial.
I hovudsetningar i norske skriftspråk er det to plassar for adverbial:
- midt i setninga, det vil si bak det finitte verbalet og før eventuelle infinitte verbal og objekt i hovudsetningar (den vanligste posisjonen for setningsadverbial)
- bak eventuelle infinitte verbal og objekt (den vanligste posisjonen for predikatsadverbial)
Dette er illustrert i det følgande setningsskjemaet (Åfarli 1997: 127), kor liten a markerer den vanligste plassen til setningsadverbial og stor A den vanligste plassen til predikatsadverbial.
|
Forfelt |
Midtfelt |
Sluttfelt |
||||
|
|
v |
n |
a |
V |
N |
A |
|
(tematiserte ledd) |
(finitt verb) |
(subjekt) |
(setnings-adverbial) |
(infinitt verb) |
(objekt, predikativ) |
predikats-adverbial |
|
Laksen |
har |
|
tydelegvis |
lege |
|
litt for lenge |
I talemålsprøvane frå Nord-Norge i Nordisk dialektkorpus (Johannessen et al. 2009), er det eksempel på adverbialplassering som i større eller mindre grad skil seg frå gjengs plassering av tilsvarande adverbial i skriftleg norsk og austnorsk talemål:
- plassering av typiske predikatsadverbial i posisjonen til setningsadverbial (v n A V N i staden for v n a V N A)
- rekkefølge mellom adverbiala
- plassering av adverbial bak infinitt verbal men før objekt (rekkefølgen V A N i staden for V N A)
Plassering av typiske predikatsadverbial i posisjonen til setningsadverbial (rekkefølgen v n A N V)
(Belegg frå Tana, Lakselv, Kautokeino, Kirkenes, Vardø, Kvænangen, Vannøya, Tromsø, Kjøllefjord, Mo i Rana, Myre, Mefjordvær, Narvik, Stamsund, Herøy)
I dei følgande eksempla er adverbialet som står i posisjonen til setningsadverbialet, eit adverbial som i austnorsk kanskje oftast ville ha stått i posisjonen til predikatsadverbial. Det finst belegg på slik plassering i heile det nordnorske området frå Kirkenes i nordaust til Herøy i sør.
Har dåkker åffte fissk jæmme? (Tana eldre)
har dokker ofte fisk heime?
De bli kje sånnt såmm førr de va (Vannøya eldre)
det blir ikkje sånn som før det var
Sku man sjøl jorrt de (Vardø unge)
skulle ein sjøl gjort det
Di såmm har inni kjeila båtan (Vardø eldre)
dei som har inni kjêlen båtane
Ka hær står? (Kvænangen eldre)
kva her står
Ke vi no ska prat om (Mo i Rana eldre)
kva vi no skal prate om
E kann gått geografin (Herøy eldre)
eg kan godt geografien
Rekkefølge mellom adverbial
(Belegg frå Vardø, Kvænangen, Tromsø, Kvænangen, Lakselv)
Når fleire adverbial står saman, tenderer dei ifølge Faarlund et al. (1997: 806f) mot å stå i ei fastare rekkefølge:
- Korte adverbial (nakne former og preposisjonar utan utfylling) kjem før lengre adverbial.
- Adverbial som høyrer til same frasetype: Bundne (obligatoriske) adverbial kjem før frie.
- Stadadverbial kjem før tidsadverbial.
Eksempel på at desse tendensane er brutt, kan ein sjå i setningane nedanfor. Rekkefølga «dit opp» og tilsvarande, kor det direktive pro-adverbet dit (som markerer eit endepunkt for bevegelsen) kjem før adverbialet opp (som markerer kva retning bevegelsen skjer), verkar å vere ei vanleg rekkefølge i nordnorsk talemål.
Brukkt å fær vælldi åffte dit (Vardø unge)
brukte å fare veldig ofte dit
så fløtta demm de hit opp (Tromsø eldre)
så flytta dei det hit opp
Vi bir ti daga borrte da (Vardø eldre)
vi blir ti dagar borte da
Har du vært i år på jakt? (Kvænangen eldre)
har du vore i år på jakt
Plassering av adverbial bak infinitt verbal, men før objekt (rekkefølgen v n V a/A N)
(Belegg frå Hattfjelldal, Kåfjord, Lakselv)
I eksempla nedanfor kjem adverbiala, som ville ha stått i posisjonen til setningsadverbial i austnorsk, bak det infinitte verbalet. Det er spredte eksempel på slik plassering av adverbial i Nordland og Finnmark. Ordrekkefølga i eksempla frå dei eldre informantane i Kåfjord og Lakselv kan ein kanskje tolke som transfer frå samisk, sidan desse informantane ifølge eigne utsegn har vakse opp i eit fleirspråkleg miljø.
Da ha de vesst vørrte pLussle stilt (Hattfjelldal unge)
da har det visst vorte plutseleg stilt
e har trudd bestandi spaltt ja e nåssjk (Kåfjord eldre)
eg har trudd bestandig spalt ja er norsk
en del av lokal befållkningen vill fåretrekk fårtsjatt å kalle d førr finnsk (Lakselv eldre)
ein del av lokal befolkninga vil foretrekke fortsatt å kalle det for finsk
Kjelder
Faarlund, Jan Terje, Svein Lie og Kjell Ivar Vannebo. 1997. Norsk referansegrammatikk. Oslo: Universitetsforlaget.
Åfarli, Tor A. 1997. Syntaks. Oslo: Samlaget.
Følgende dialekter har dette målmerket:
